YRKE

Jobb betyr ingenting.
Om du ser ned på en person pga denne personens yrke, er du patetisk.
En drosjesjåfør. Usselt yrke, ikkesant? Bare svartinger, de kan ikke norsk, lese og skrive, så de må kjøre istedet. Nemlig. Men prøv å gjett hvem som vet veien til hver eneste jævla gate i Trondheim? Og ikke kom og piss meg i øret med det der GPS- bullshitten som jeg vet du sitter og tenker på! Det fantes drosjesjåfører lenge før den kom! En drosjesjåfør må dessuten takle utrolig mange ulike situasjoner, ikke minst ubehagelige! Fulle folk som ikke vet hvor de skal, er kranglevorne, spyr eller forstyrrer føreren.

Og TENK å jobbe på bensinstasjon da dere. Hæ?
Hva faen er det for noe da? Det er da vel for faen ingen sak å lage ei jævla pølse?
Vel, det er kanskje ikke det, men det er faen meg en sak å klare å svare på generelle spørsmål om biler, huske om vaskeautomaten tar skiboks eller ikke og være høflig. Dessuten tror jeg mange kunne trivdes i et slikt yrke, møtt mange forskjellige mennesker!

Men tenk så fuckings fint det er å være advokat da. Sitte på kontoret. Er du heldig, har du kanskje litt utsikt over den bråkete, forurensende stygge betongbyen du kaller hjem. Der kan du sitte med dine 14 saker og 756 dokumenter, lese, skrive. Slå opp i Norges Lover hver gang du er litt i tvil, og ellers sitte og pønske ut falske alibier for de du skal forsvare. Finne på rasjonelle ting de kunne ha gjort. Du kjenner samvittigheta di gnager, men du fortsetter, for lønna er JÆVLIG bra.